Bøljan blå

Søndag ettermiddag, jeg sitter på MS Mørejarl på vei ut fra Tjellbergodden. Bak oss ligger Tønderhovedstaden og gråværet. Nå trenger stjerna som gir oss mulighet til å leve igjennom skyhavet over Statoils store anlegg.

Vi bryter de små krusningene utenfor i 33 knop. Så langt har jeg pendlet mellom riksavisene, pc’en og hva moderjord har skjenket Nord-vestlandet med. Vill og vakker natur ute, trygt og komfortabelt inne mens variert musikk formidles via lydbølgene i hodetelefonene mine.

Der ligger det enda en gård langt oppe i en fjellside. Så forsvinner den lille plassen godt plassert der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Nok et fjell trenger seg frem rundt neste odde. Nasjonalromantikken slår meg hardt i hjarterota mens jeg er passasjer på havets motorvei, klasse A.

Krusningene har blitt større, og katamaranen legger kursen nærmere land. Det kjennes ut som vi svever mellom alle øyene. Toppene som stikker opp fra vannet er dekt med stein, mose eller lyng. Opp fra lyngen skyter det opp en måke eller en annen sjøfugl en innlandskrabbe ikke kan kjenne igjen. På øret mitt synger Rufus Wainwright Halleluja. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Hvis du er i området og ikke har tatt deg en tur langs kysten, gjør det! Trondheim – Volda: Totalt kroner 333 kroner, hvis ikke bergningene mine er helt feil. Men det hender jo. Og nå lever jeg jo i min egen lille stratosfære så ta det litt med en klype havsalt. Billig er det uansett. Og vakkert.