Hoppende glad!

Fredag 30. september 2005. Myrane Studentheim, MC-203. Klokka 11.32.20 dirrer det i bordflata. Man kan ikke høre på dirringen om det er gode eller dårlige nyheter som tikker inn.

Jeg er nesten i koma. Jeg har fri i dag, ingen forelesninger, og unna meg å sove lenge. Jeg visste at det var i dag det skulle skje. I dag skulle vi få vite det. Kom vi til å bli dyttet rett ut for stupet, med ingen vei tilbake. Eller skulle vi få lov til å leve litt til, i hvertfall halvannet år til. Håpet er tynt, etter så mye motgang er du nesten blitt vant til å bli sparket mens du ligger nede. Nå lå jeg i min egen seng, i et mørkt rom hvor strålende fra ei sol gjemt bak noen regntunge skyer forgjeves prøver å trenge inn.

"Vikersund world cup 13. - 14.1 2007"

Hæ??? leser jeg riktig?? Fikk vi World Cup?? Hva skjer?? Har vi fått WC?? I løpet av noen få sekunder står jeg og hopper på gulvet, med skittentøysvasken som klamrer seg til beina mine.

Vi fikk World Cup!! Vikersund er ikke død!! Nå skal vi bygge ny bakke! Vi skal arrangere skiflyging igjen!!!

Etter x antall meldinger og telefoner, så står jeg fortsatt og hopper. Helt aleine hjemme, i Volda. Men jeg veit at jeg er ikke aleine om å hoppe i dag. I Vikersund hopper hele bygda!

For en dag! Flagget henger ute her på Myrane. For en dag!

Nå skal jeg vaske skittentøyet mitt! Kanskje vi Vikersund kan bli renvaska, så alle kan se hvilke fantastise krefter vi har i bygda. Jeg gleder meg. Hoppende glad!

Brannfakkel i et oljefat

Som studentleder i Kommunikasjonsforeningen skal jeg vel provosere litt. Vi får se om noen kommenterer innlegget mitt om hvem som er fremtidens kommunikatører...

Bøljan blå

Søndag ettermiddag, jeg sitter på MS Mørejarl på vei ut fra Tjellbergodden. Bak oss ligger Tønderhovedstaden og gråværet. Nå trenger stjerna som gir oss mulighet til å leve igjennom skyhavet over Statoils store anlegg.

Vi bryter de små krusningene utenfor i 33 knop. Så langt har jeg pendlet mellom riksavisene, pc’en og hva moderjord har skjenket Nord-vestlandet med. Vill og vakker natur ute, trygt og komfortabelt inne mens variert musikk formidles via lydbølgene i hodetelefonene mine.

Der ligger det enda en gård langt oppe i en fjellside. Så forsvinner den lille plassen godt plassert der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Nok et fjell trenger seg frem rundt neste odde. Nasjonalromantikken slår meg hardt i hjarterota mens jeg er passasjer på havets motorvei, klasse A.

Krusningene har blitt større, og katamaranen legger kursen nærmere land. Det kjennes ut som vi svever mellom alle øyene. Toppene som stikker opp fra vannet er dekt med stein, mose eller lyng. Opp fra lyngen skyter det opp en måke eller en annen sjøfugl en innlandskrabbe ikke kan kjenne igjen. På øret mitt synger Rufus Wainwright Halleluja. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Hvis du er i området og ikke har tatt deg en tur langs kysten, gjør det! Trondheim – Volda: Totalt kroner 333 kroner, hvis ikke bergningene mine er helt feil. Men det hender jo. Og nå lever jeg jo i min egen lille stratosfære så ta det litt med en klype havsalt. Billig er det uansett. Og vakkert.